Rosh hashana kort
Jerusalem: Den jødiske nyttårsmarkeringen er ulik alle andre. Da blåses det i shofaren (bukkehornet) for å kalle mennesket til anger og bot. Dette er basunklangens høytid.
Rosh hashana starter i år onsdag kveld den 28. september 2011 og er begynnelsen på år 5772. Det er tre helligdager på rad, ettersom høytiden etterfølges av sabbaten.
Arbeidsplasser og underholdning er stengt. Selv enkelte nyhetssendinger stiler av når det sivile året tar til. Det religiøse nyttåret begynner ved påsketider.
Rosh hashana (årets hode) er ifølge jødisk tradisjon en tid hvor Gud ser etter hva som står i livets bok, om ditt navn er oppskrevet der. Det gjør høytiden alvorsfylt.
Innstiftelsesordene for rosh hashana står skrevet i 3. Mos. 23, 23-25:
«Og Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si. I den sjuende måneden, på den første dag i måneden, skal dere holde hviledag med basunklang til påminnelse og en hellig hviledag. Da skal dere ikke gjøre deres vanlige arbeid, og dere skal ofre ildoffer for Herren».
«I den sjuende måneden, på den første dagen i måneden, skal dere holde en hellig sammenkomst. Dere skal ikke gjøre deres vanlige arbeid. Den dagen skal basunen lyde hos dere». (4. Mos. 29, 1)
Shofar
Shofaren (bukkehorn) varsler alvor og høytid. Den ble brukt når det var krig, ved innsettelse av konger og for å markere at sabbaten begynner. Shofaren har en meget sterk lyd som trenger rett inn i hjerte. Man sier at den når helt til Gud i himmelen. Og det er viktig når man påkaller Herrens navn for å gjøre opp sin synd.
At jødefolket bruker shofaren har sitt opprinnelige utspring i at Guds satte Abraham på prøve. Herren ba Abraham gå til Moria- berg for å ofre sin sønn. Abraham var lydig, tok sønnen, kniven, ilden og gikk av sted med to tjenere og et esel. Isak spurte hvor er offerdyret, men Abraham svarte at Herren vil selv se seg ut et offerlam. Da Isak lå på offeralteret og Abraham løftet kniven, ropte Herrens engel og sa at Isak skulle spares, for nå visste Herren at Abraham fryktet Gud. Like bak satt en vær fast i buskene med hornene. Den ble ofret. Siden det er snakk om en vær, bruker man shofar av bukkehorn (1. Mos. 22, 13).
En shofar kokes i varmt vann og bøyes til. Det at den er bøyd, viser ydmykhet overfor Gud. Det er ikke minst viktig når shofaren på rosh hashana kaller til anger og bot for synder.
På rosh hashana blåses det hundre ganger i shofaren, korte støt og lange støt. En shofarblåser må være trenet og dessuten en from mann. Synagogens rabbiner leser stille hvilke støt som skal blåses mens forsamlingen lytter i stillhet på kallesignalet til anger og bot.
Shofarblåsningen avsluttes med et veldig langt støt.
Frelse
En spesiell skikk i forbindelse med det jødiske nyttåret er «taslich» (å avlegge). Denne skikk har sitt utspring fra Mika 7, 19:
«Han skal igjen forbarme seg over oss, Han skal trå våre misgjerninger under føtter. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp».
Som et symbol på at Herren tilgir synd, går ortodokse jøder til sjøen, vann eller elv. De vrenger sine lommer og lar lommerusket falle ut i havet. Noen kaster syret brød på vannet, fordi surdeig er et bilde på synd. Andre kaster stein som synker ned i glemselens hav. Herren ser dem ikke mer, de er tilgitt.
På botssabbaten mellom rosh hashana og yom kippur, den 1. oktober i år, leser jødene fra Hosea 14, 2-10:
«Vend om, Israel, til Herren din Gud! For du er falt ved din misgjerning. Kom med ord og vend om til Herren! Si til Ham: Forlat all misgjerning og ta imot det gode vi kan yte – så skal vi gi deg våre leppers offergaver…».
Honning
Det jødiske nyttåret er også en gledesfest. Familien samles rundt et festbord som er dekket så godt familien formår. Svært mange spiser fisk på rosh hashana. Helst skal man spise et fiskehode, ikke halen. Det er et ønske om at jødefolket må føre, ikke være etterfølgere.
5. Mosebok 28, 13 forteller:
«Herren skal gjøre deg til hode og ikke til hale. Du skal alltid være ovenpå og aldri ligge under, såfremt du hører på Herrens, din Guds bud, som jeg i dag byder deg å ta vare på og holde.»
Istedenfor salt på brødet, smøres det under denne høytiden inn med litt honning.
I mange hjem, på gater, i butikker og der mennesker vil stelle til fest, skjæres et eple opp i båter. Eplebiten dyppes så ned i honningen med ønske om at neste år må bli søtt og godt. Man hilser samtidig hverandre med «shana tova» (godt nyttår).
Enkelte sier at eplet er et bilde på Guds øyenstein, mens honningen er selve velsignelsen som det jødiske folk dyppes ned i.
Det er biene som produserer honning. De er urene innsekter, men honningen er ren. Dette viser at Gud kan bruke alt for å skape noe rent.
Av Vidar Norberg i Jerusalem