Forfriskende tankegang i USA

Det er til tider forfriskende å observere den politiske debatten i USA, som til tross for politisk korrekthet, har langt større takhøyde enn det man ser i for eksempel Europa.

Da den republikanske presidentkandidaten Newt Gingrich tidligere i år hevdet, og gjentok flere ganger, at palestina-araberne var et oppdiktet folk etter 1948, skapte det voldsomme bølger og protester fra arabernes side og deres naive støttespillere i vesten. Mye kan sies om Gingrich, men det er ingen tvil om at han er en dyktig historiker selv om dette faller mange tungt for brystet. Gingrich hadde utvilsomt rett i at det ”palestina-arabiske” folket er et oppdiktet folk og at de i realiteten er arabere.

Det sitter heller ikke spesielt godt i Jordan når amerikanske politikere og andre påpeker at palestina-araberne har en egen nasjon og de peker på Jordan. Det later til å være glemt i nyere tids historie at nesten tre fjerdedeler av det gamle mandatområdet Palestina ble gitt til det lille kongedømmet som i dag er Jordan før Israel ble opprettet i 1948. Og som konsekvens av dette er nesten tre fjerdedeler av befolkningen i Jordan også palestina-arabere.

Det er også forfriskende å se at Det amerikanske senatet arbeider for et nytt lovforslag som krever et regnskap for hvor mange ”palestina-arabiske flyktninger” som mottar amerikansk bistand. Dette kravet om regnskap vil nemlig føre til at det skilles mellom de ”flyktningene” som forlot Israel i 1948, og deres etterkommere. Det er republikaneren Mark Kirk som har introdusert dette forslaget som forsøker å skille ”mellom de som bodde i Palestina mellom juni 1946 og mai 1948, og de som ble flyktninger som følge av krigen mellom araberlandene og Israel; og de som er etterfølgere av disse.”

Dersom dette lovforslaget blir vedtatt vil antall palestina-arabiske ”flyktninger” gå ned fra dagens 5 millioner til rundt 30,000. Dette vil få en stor innflytelse på de 1,2 milliarder dollar som USA gir til UNRWA (FN-organisasjonens som arbeider blant palestina-arabiske flyktninger) hvert år.

Ikke uventet arbeider Det amerikanske utenriksdepartementet som er kjent for sitt arabistiske syn og kongedømmet Jordan for å hindre at denne loven blir vedtatt. Det vil få store konsekvenser for Jordan og palestina-araberne dersom de får mindre bistand og dersom ikke alle generasjonene etter 1948 får beholde sin ”flyktningstatus.”

Av Knut-Einar Norberg i USA

Forhandlingskortet Pollard

Jonathan Pollard fortsetter å råtne bort i et føderalt fengsel i delstaten Nord Carolina i USA hvor han soner en livstidsdom for å ha overlevert graderte opplysninger til Israel på 1980-tallet. Det er gjort flere forsøk fra Israels side for å få Pollard løslatt. Pollard som er jøde arbeidet som sivil etterretningsanalytiker i Den amerikanske marinen inntil han ble arrestert i 1985. To år senere ble han dømt til livsvarig fengsel for handlingen, til tross for at han inngikk kompromiss med påtalemyndigheten for å få en mildere dom.

Pollard er blitt en ”Cause célèbre” både i USA og Israel av flere grunner. I kjølvannet av saken mot ham kom det frem at noe av motivasjonen for å overlevere graderte opplysninger om araberland til Israel var at amerikanske myndigheter valgte å holde tilbake informasjon om vennlige og fiendtlige arabiske nasjoner, som hadde våpen som kunne påføre Israel stor skade i tilfelle krig. Blant dette skal ha vært informasjon om Iraks kjemiske våpenarsenal under Saddam Hussein, noe som senere førte til et israelsk program som garanterer alle innbyggere gassmaske og annet nødvendig utstyr i tilfelle kjemiske eller bakteriologiske angrep mot jødestaten. Pollard mente at det ikke var riktig av USA å holde tilbake slik informasjon, og overleverte derfor dette til Israel.

De ulike administrasjonene i USA har siden opprettelsen av Israel i 1948 alltid hatt et knippe medlemmer som har vist forakt eller i beste fall hatt lite til overs for Israel. Dette forklarer kanskje noe av årsaken til at Pollard fikk livstid, og at forsøk på å få ham benådet eller dommen kommutert ikke har ført frem. Sterke krefter har opp igjennom årene nedlagt veto mot at Pollard skal få gå fri, og det til tross for at andre som har begått lignende forbrytelser – overlevering av graderte materiale til en vennlig nasjon – bare har sonet noen få år. Så dommen står som en stor urett mot Pollard, noe stadig flere amerikanske politikere fra begge partiene mener og har gjort klart i oppropp om benådning eller kommutering av Pollard.

President George W. Bush var kanskje den som kom nærmest i å løslate Pollard. Men flere av hans nærmeste rådgivere og ledere for etterretningsorganisasjonene skal ha truet med å gå av over dette, og dermed skadet presidentens omdømme. President Bill Clinton var angivelig heller ikke spesielt i mot å løslate Pollard, men da som nå, ble den tidligere amerikaneren og nå israelske statsborgeren forsøkt brukt som forhandlingskort.

Dennis Ross som var arkitekten bak Oslo-avtalen og øverste rådgiver for president Clinton, skriver i sin nye bok ”The Missing Peace” at han anbefalte Clinton om å ikke løslate Pollard, og i stedet bruke ham som et politisk forhandlingskort overfor Israel. Ross sier selv at Pollards livstidsdom ikke var rettferdiggjort, men at han kunne brukes som et forhandlingskort overfor jødestaten, spesielt om en sluttavtale mellom Israel og palestina-araberne. Ross skriver videre at han også går inn for at Pollard skal løslates fordi han har fått en langt strengere straff en andre som begikk lignende forbrytelser.

De siste årene har stadig flere amerikanske politikere skrevet under på opprop til de ulike administrasjonene om å løslate Pollard. Israels president Shimon Peres som i juni 2012 mottar Presidentens Frihetsmedalje i Washington vil ta saken opp med president Barack Hussein Obama. De siste månedene hvor Obamas oppslutning blant velgerne, og spesielt jødene har vært dalende og til tider i fritt fall, har mange spekulert i at også Obama vil bruke Pollard som en politisk brikke. Mens jødene i Amerika tradisjonelt sette stemmer med solid overvekt for demokrater, har deres støtte for Obama rast nedover med over 20 prosent de siste månedene. Derfor ser mange politiske observatører ikke bort i fra at Obama vil love en kommutering dersom han trenger jødiske velgeres stemmer for å vinne valget i november. Men i motsetning til andre presidenter som brukte Pollard som en brikke i et politisk spill, vil Obama bruke ham til sin egen fordel, som å tekkes jødiske velgere.

Av Knut-Einar Norberg i USA