07/02/2012

Gilad Shalit – en vanskelig beslutning

Den israelske beslutningen om å løslate over 1,000 terrorister, mange av dem med blod på hendene kan umulig ha vært en lett beslutning fattet av statsminister Binyamin Netanyahu. Beslutningen om å betale en usedvanlig høy pris for at en soldat skal kunne vende hjem, sier ikke så rent lite om respekten for liv i Israel. Dette er en verdi de deler med nasjoner som USA, som også setter alt inn på å bringe hjem igjen sine egne soldater, døde eller levende, og ofte mange tiår etter at en krig er over.

Israelerne er utvilsomt glade over at Gilad Shalit, som ble kidnappet av terrorister inne i Israel sommeren 2006, nå er hjemme, og et nasjonalt mareritt er over i denne omgang.

Men prisen Israel betalte i denne omgang er kanskje ikke så stor som den prisen jødestaten risikerer å betale i årene som kommer. En av Hamas ledere i Damaskus, Khaled Mashaal, lovet at disse løslatte terroristene vil vende tilbake til ”kampen” mot Israel. Og spørsmålet mange israelere reiser nå er hvor mange som vil måtte bøte med sine liv i fremtidige terroraksjoner fra disse løslatte terroristene.

De siste par tiårene har Israel satt fri tusenvis av terrorister i såkalte ”good-will” håndsutrekninger til PLO-myndigheten for å få dem til forhandlingsbordet. Det har vært til fånyttes. Oslo-avtalen som snart runder 20 år førte bare til død og ødeleggelse for jødestaten, og de løslatte terroristene har til nå drept 180 israelere i nye terrorangrep. Når palestina-araberne attpåtil feirer løslatelsen med taktfaste rop om ”flere Shalit” slik at de kan få andre terrorister løslatt, sier det ganske mye om hva jødestaten har i vente.

Av Knut-Einar Norberg, korrespondent i Washington DC

Mediedekning av Midt-Østen gir grobunn for antisemittisme

overskrifter

 

Den norske mediedekningen av hendelsene i Midt-Østen har vært kritikkverdig i flere tiår. Radio, fjernsyn og aviser har ikke formidlet objektiv journalistikk på lenge, og dette forklarer nok noe av årsaken til de sterke holdningene mot Israel i den norske opinionen.

Et skrekkens eksempel var i etterkant av terrorangrepet i Eilat den 18. august, 2011. Nyhetssendingene på fjernsyn åpnet med å fortelle om et israelsk hevnangrep i Gaza, hvor flere personer ble drept, mens Dagbladet på sin nettside med store overskrifter kunne fortelle at ”Liten gutt drept i Israels hevnangrep” og inne i avisen stod det at med like fete bokstaver at ”Seks drept i israelsk bombing av Gaza”.

Selv Dagbladets nettredaktører erkjente nok i det stille at for å gardere seg mot kritikk, føyde de til i 12 punkts skrift under at de israelske angrepene kom etter at terrorister tidligere på dagen utførte tre terrorangrep mot Israel. Sju israelere ble drept og flere titals skadet da terroristene åpnet ild mot busser, militærpatruljer og detonerte bomber. Ild ble også åpnet fra Egypts side av grensen.

God journalistikk sier seg selv at fokus i denne hendelsen burde være terrorangrepet mot Israel. Her bør man stille spørsmål om hvem som utførte angrepet, hvor de kom fra og hvem som var målet. Det er verdt å merke seg at terroristene åpnet ild inne fra Egypt, noe som leder til spørsmålet om Egypts myndigheter har mistet kontrollen over Sinai-halvøya, noe som i seg selv er svært alvorlig. Men den gang ei. Fokus er at Israel drepte en håndfull palestina-arabere og en av dem var det angivelig et lite barn. Det faktum at to jødiske barn på fire og sju år gamle ble drept av terroristene er ikke nevnt.

Som Karmel har påpekt flere ganger tidligere eksisterer det en standard for Israel og en for alle andre. Dette gjelder ikke bare i offentlig politikk, men også i pressen. Og dette kan kanskje være en viktig årsak til antisemittismen i Norge og den anti-Israel holdningen som eksisterer i det norske folk. Dersom den politiske ledelsen og politiets ledelse virkelig ønsket å lære noe om hvordan de best kan trygge land mot terrorisme, burde de gjort som flere andre Europeiske nasjoner, som har reist til Israel for å lære av dem.

Av Knut-Einar Norberg