Den forringete Nobels fredspris

Beslutningen om å dele ut Nobels fredspris i 2009 til USAs president Barack Hussein Obama er enda en spiker i kisten på det som angivelig skal være en av de mest prestisjefylte prisene i verden. Prisen som deles ut i Oslo hvert år er i ferd med å bli en vits, og en heller dårlig en sådan.

Flere av prisene har i løpet av årene riktignok vært tvilsomme, men denne trenden ser ut til å ha skutt fart de siste par tiårene. I 1976 ble den utdelt til Betty Williams og Mairead Corrigan for å ha arbeidet for fred i Nord-Irland. Nå kan ikke duoen klandres for de påfølgende årene med blodbad, men Betty Williams sa til skolebarn i Australia i juli 2006, at hun hadde ”lyst til å drepe president George W. Bush”. Hun gjentok dette på en ny fredskonferanse i Texas året etter.

Yassir Arafat, den moderne terroristens far, fikk prisen i 1994. Ytterligere forklaringer om hans bakgrunn og diskvalifisering fra å få en hvilken som helst fredspris skulle derfor være unødvendig.

FNs generalsekretær Kofi Annan og De forente nasjoner (FN) fikk prisen i 2001. Det til tross for at Annans undersåtter og FN som organisasjon, var aktivt involvert i ”oil for food” skandalen hvor FN-organisasjoner mot bestikkelser jobbet aktivt for å skaffe Iraks diktator Saddam Hussein det han måtte ønske av gods og gull til tross for en internasjonal boikott av Irak, i bytte for olje på 1990-tallet. Mange FN-ansatte og organisasjoner med tilknytning til FN ble søkkrike på svartehandelen, og ingen ble stilt til regnskap for dette. FN overså samtidig nedslaktingen av bortimot en million mennesker i Rwanda i 1994, i kampene mellom Hutuene og Tutsiene, uten at de gjorde noe for å stanse dette. Og i årtier har FN-ansatte i Afrika drevet med systematisk voldtekt og utnyttelse av fattige de har oppsyn med i Afrika.

Jimmy Carter, som har tatt parti med Hamas og andre palestina-arabiske terrorgrupper etter at han ble tildelt prisen i 2002 er et annet mørkt kapittel i Nobelkomiteens beslutningsdyktighet, eller mangel på sådan.

I 2005 gikk prisen til Det internasjonale atomenergibyrået og leder Mohamed ElBaradei, som i mange år har forsøkt å tone ned Irans anstrengelser for å skaffe seg atomvåpen. Nylig sa ElBaradei at et Israel med atomvåpen er den største trusselen mot fred i Midt-Østen og at Irans atomtrussel er ”sterkt overdrevet”.

Barack Hussein Obama fikk ikke prisen for noe han har gjort, bare for talene han holdt de første ukene av sitt presidentembete. Det er ganske utrolig av en komité å gi en slik pris til en mann som bare har visjoner men som ennå ikke har klart å utføre noe konkret. Det er ganske innlysende at Obama fikk prisen fordi han ikke er president George W. Bush, noe komiteen indirekte sa. Avisen Washington Post – som er ganske vennlig innstilt til Obama – skrev på lederplass i august i år at Obama hadde gått langt for å åpne nye vennskap og forbindelser med regimer som inntil i år har vært avskjært fra forbindelser med USA. Obama åpnet døren uten betingelser for undertrykkende regimer som Syria, Iran og Nord-Korea. Post påpekte at det bare var ett land som Obama hadde stilt betingelser til og gjort det klart for omverdenen at de måtte endre sin politikk, og det var Israel.

Det er liten tvil om at Nobels fredspris er politisk motivert og derfor undergraver komiteen sitt eget virke. Årets utnevnelse må derfor sees på som et ønske fra nobelkomiteen om å få en amerikansk president på besøk til Norge og ikke noe annet.
 
Av Knut-Einar Norberg
Nettredaktør, Karmel.net

Norge, oljefondet og dobbeltmoral

Myndighetene i Norge har lenge påberopt seg høy moral, god etikk og solidaritet med de svake i verden og later som om de ikke er redd for å tape noen kroner ved å sette disse prinsippene i live. Vi tenker da spesielt på det norske Oljefondet som består av 2400 milliarder kroner investert i ulike selskap verden rundt.

Disse moralske verdiene var også grunnlaget for at fondet trakk seg ut av det israelske selskapet Elbit i forrige måned. Elbit leverer utstyr for overvåkningen av det israelske sikkerhetsgjerdet, som stanser terrorister fra å angripe israelske byer og tettsteder, og som har vist seg svært effektivt. Norge mener sikkerhetsgjerdet er i strid med folkeretten, og ettersom Elbit leverer utstyr til gjerdet vil fondet og Norge ikke ha noe med dem å gjøre.

Men denne holdningen reflekterer en dobbeltmoral i norsk styre. Denne uken ble det nemlig kjent at Oljefondet har investert langt mer – 2.4 milliarder kroner i syv selskaper som står for to tredjedeler av all fosfateksport fra Vest-Sahara. Hvilket land er så Vest-Sahara? Det lutfattige landet på vestkysten av Afrika har vært okkupert av Marokko siden 1975, og 165,000 mennesker fra landet lever i flyktningleire i nabolandet Algerie. Og fosfatet som hentes ut fra Vest-Sahara er dette lille landets ”olje.”

Nå går det sikkert ikke så lang tid før den norske regjeringen gjør retrett også her, men den kommer i så fall etter at mange, inkludert flyktninger fra Vest-Sahara som bor i Norge, har påpekt dobbeltmoralen i Oljefondets forvaltning. Oljefondet dumpet investeringer i det amerikanske oljeselskapet Kerr-McGee for noen år siden, nettopp fordi de opererte utenfor Vest-Sahara.

Fra før av boikotter oljefondet selskaper som Boeing og Lockheed Martin (forsvarsprodusenter), og supermarkedet Wal-Mart som daværende finansminister og “Israel-hater” Kristin Halvorsen mente utgjorde en stor risiko for brudd på menneskerettighetene. Wal-Marts store synd er at de har gjort de kan for å hindre fagbevegelsen fra å organisere sine ansatte, og de kjøper mye av sine billige varer fra Kina hvor de kan være produsert under kummelige forhold. Men kommunistlandet i øst har Halvorsen ingen problemer med, bare amerikanske Wal-Mart.

Denne etikken til Oljefondet er kanskje ikke så etisk likevel. Den er dominert av politikk og politisk korrekthet, verken mer eller mindre. Derfor opplever vi den ene dobbeltmoralen etter den andre.

Av Knut-Einar Norberg
Nettredaktør

Jødehat i Norge

Jødehatet i Norge har i den senere tid økt betydelig. Det finnes mange argumenter for en jøde i Norge til å tone ned dette faktum, ikke minst i håp om at «sykdommen» vil gå over av seg selv. Dette ble også forsøkt før den andre verdenskrig, nemlig å innbille seg selv at det egentlig ikke var så ille. I alle fall tenkte mange slik. Men realiteten var en ganske annen og fikk de mest alvorligste konsekvenser.

I dag, en vakker vårdag i mars 2009, ringte en jøde til Karmels kontor. Han kom fra et sted på Vestlandet. Han hadde mottatt sitt Karmel-blad i posten, og giroen som fulgte med var påført hakekors, ordet «mordere» og andre stygge ting. Jeg hadde en lang samtale med den hyggelige mannen. Han opplevde situasjonen i Norge som truende nå. I mange år hadde han tenkt på om han snart ville oppleve trusler – og nå hadde han fått det. Han vurderte situasjonen slik at jødene snart ble tvunget til å forlate Norge!

For to dager siden ringte en dame fra et annet sted i Norge – en stor by. Hun hadde sett at postmannen la posten i kassen hennes. Da hun kom ut og hentet Karmel-bladet, var dette påført hakekors, dyrets merke og mange anti-jødiske skriblerier. Jeg anbefalte henne å gå blant annet til politiet. Hun gjorde det, men fikk der opplyst at saken sannsynligvis ville bli henlagt dersom den ble anmeldt. I dette tilfellet kan mye tyde på at vandalismen er skjedd innad i Posten. Det har vi nemlig opplevd før i vår sammenheng.

Vi som arbeider med Israel og det jødiske folk merker svært godt hvordan jødehatet i Norge er blitt en del av hverdagen. Samtidig med dette uhyggelige fenomenet fremstår mer og mer islam som en moteriktig religion, og som for enhver pris må beskyttes. Det norske samfunnet kappes om å tilpasse lover og regler etter denne religionen.

Den åndsmakt som drev frem nazismen, synes nå mer og mer å fremstå gjennom islam. I Malmö demonstrerte nylig islamister, venstreradikale og nynazister side om side mot en tenniskamp mellom Israel og Sverige. Med voldelige midler søker disse menneskene å destabilisere det bestående samfunn og de verdier vi er glade i.

Den norske rød-grønne regjeringen må sammen med de store media bære hovedansvaret for at jødehatet i Norge er blitt så svært. Først og fremst er den bærebjelken som består av bibelsk lovgivning, i stor grad fjernet av den sittende regjering. Videre har sentrale personer i regjeringen deltatt i demonstrasjoner mot staten Israels forsvarskamp mot terroren som rammer landet. Det er også en kjent sak at de store media i Norge er av de mest anti-jødiske i verden. Ikke minst har løgnens ånd inntatt  nyhetsdekningen fra Midt-Østen.

Det samlede resultat av alt dette er et folk som i stor grad vender seg mot Israel og mot det jødiske folk. Og faktum er at de derved også vender seg mot den eneste, sanne Gud!

Situasjonen i vårt fedreland er meget alvorlig. Det er dessverre altfor få som ser dette, og jeg er redd det snart er for sent å reversere utviklingen. Men det kommer et stortingsvalg til høsten – da er det viktig å være klar over hva den virkelige kampen står om: Friheten til å tro hva man ønsker, uten å bli forfulgt, og å leve fritt som en minoritet i det norske samfunnet!

John Skåland
Formann, Karmel Instituttet

SV truer skattefrie gaver til Karmel

Som de fleste vet er Karmel-Instituttet en bevegelse som er godkjent for ordningen med at givere av pengegaver kan få fratrukket inntil kroner 12.000.- på skatten sin. Det fører til at de på skatteoppgjøret får tilbake kroner 3.360.- dersom de har gitt kroner 12.000.-

Vi har vært med på denne ordningen like fra den ble innført. Karmel er opptatt av å blant annet å hjelpe nybyggerne i Samaria med brakker og hus ettersom dette er kjernelandet av Eretz Israel og steder hvor patriarkene levde. Hele verden går snart mot dette og mener det er et hinder for fred. Vi tror at nettopp å bidra her er en viktig oppgave for oss kristne. På en slik måte viser vi solidaritet med jødene, og vi viser også at vi tror på en hel bibel.

I den senere tid har spesielt partiet SV gått hardt ut mot Karmel. Til og med finansminister Kristin Halvorsen har signalisert at det er feil å gi Karmel en slik ordning fordi vi driver med virksomhet som er «mot folkeretten». Noen i SV har til og med antydet at Karmel ved å tro på Bibelen og støtte jødene i Samaria driver med «kriminell virksomhet».

Nå vet vi at det er utallige organisasjoner i Norge som har denne ordningen. Flere av disse driver med en virksomhet som er anti-israelsk, anti-jødisk og anti-semittisk. Det er aldri snakk om å frata slike skattefordeler.

For Karmels del er denne ordningen grei å ha, men den utgjør sannsynligvis ingen pådriver i forhold til våre givere. Vårt inntrykk er at de som støtter Israel og Karmel, gir pengene uavhengig av skattefradraget. Dette har vi fått en solid bekreftelse på etter utspillet til SV.  På en uke fikk vi inn gaver som tilsvarer 50  prosent av samtlige gaver som ble gitt til Karmel i 2008. Og 99 prosent av disse gavene denne uken er fra folk som ikke ønsker skattefradrag!

Dette er for oss et nytt tegn på hvordan Israels Gud gjør dem til intet som motarbeider Ham og Hans folk: «Den som velsigner Israel skal bli velsignet!»

For ordens skyld nevner vi at ordningen med skattefritak fortsatt gjelder, og det ser ikke ut til at det er flertall på Stortinget for å kutte denne ordningen spesifikt til Karmel.

Av John Skåland, Karmel Instituttet

Kristent-jødisk samarbeid for Sions sak

Karmel har helt siden slutten av den andre verdenskrig hatt et fint samarbeid med jøder i Israel. Karmel-bladet ble alt ved starten i 1945 tatt i bruk for å skape støtte for opprettelsen av en jødisk stat i jødenes gamle hjemland. Da landet ble etablert i 1948, kom det første gratulasjonstelegrammet til Jewish Agency fra Karmel-Instituttet.

Karmel-Instituttet var raskt ute med å etablere sjømannskirke i etterkrigstiden. Det kom mange tyske sjøfolk til Israel, og israelerne visste ikke helt hvordan de skulle møte dem etter holocaust. Israelske myndigheter så imidlertid at det var et behov for å ta vare på tyskerne og ba Karmel-Instituttet om å opprette et tilbud også for tyske sjøfolk.

Det fortelles at Karmels grunnlegger Per Faye-Hansen skulle på besøk til Israels første statsminister David Ben-Gurion. Hans kone Paula forsøkte å skjerme sin mann, og Faye-Hansen måtte reise med uforrettet sak. Han fikk imidlertid et brev fra Ben-Gurion hvor det sto at «i mitt hjem er du alltid velkommen». På den tid var det små forhold i det lille landet.

Faye-Hansen fikk også god kontakt med Israels tidligere statsminister Menachem Begin. De to hadde bønnefellesskap. Og Begins sekretær, Houlda Gourevitch, åpnet dørene for flere nordmenn inn til Begins kontor.

Under kriger har Karmel stilt biler til disposisjon og fraktet post mellom Ashdod og Jerusalem. Volontører har fått diplom for sin tjeneste. Når andre har forlatt landet under kriger og intifadaer, har Karmel forsøkt å trappe opp virksomheten. Sjømannskirken i Ashdod var bemannet også da rakettene fra Gaza slo ned i nærheten av kirken i januar. Igjen ble Bet Norvegia i Jerusalem åpnet for folk fra den bombede byen Sderot.

For Karmel har alltid Bibelens ord og profetier om gjenoppbyggingen av Sion og landet forøvrig vært et viktig insitament til handling. Da Judea og Samaria ble befridd, hadde kruttrøyken knapt lagt seg før Karmels folk vandret mellom døde krigsofre i felten. Karmel fulgte med da de første spadetakene ble tatt oppe i Ariel, Samarias hovedstad.

I mange år har Karmel samarbeidet med Motti Isaak og nybyggerne i Judea og Samaria. Mange penger er overført for å bygge alt fra brakker til lekestativ for barn. Penger er sendt til fattige og nødstedte. Det har aldri bydd på noe problem å være en kristen sionist. Tvert imot har Isaak fortalt de religiøse jødene at dette er norske kristne. At saken har vært så enkel, skyldes ikke minst at Karmel ikke driver misjon blant jøder. Det følger ingen klausul eller baktanke med pengene. Målet er å være med på å fremme den sionistiske drøm, som til syvende og sist vil bli oppfylt med at Messias kommer og oppretter tusenårsriket. Sammen med det jødiske folk ønsker også Karmel å være med på å fremskynde Messias’ komme til Sion. Arbeidsprogrammet for denne virksomhet står i Jesja 62:

«For Sions skyld vil jeg ikke tie, og for Jerusalems skyld vil jeg ikke være stille, før dets rettferdighet går frem som en stråleglans, og dets frelse som et brennende bluss».