Israelerne er utvilsomt glade over at Gilad Shalit, som ble kidnappet av terrorister inne i Israel sommeren 2006, nå er hjemme, og et nasjonalt mareritt er over i denne omgang.

Men prisen Israel betalte i denne omgang er kanskje ikke så stor som den prisen jødestaten risikerer å betale i årene som kommer. En av Hamas ledere i Damaskus, Khaled Mashaal, lovet at disse løslatte terroristene vil vende tilbake til ”kampen” mot Israel. Og spørsmålet mange israelere reiser nå er hvor mange som vil måtte bøte med sine liv i fremtidige terroraksjoner fra disse løslatte terroristene.

De siste par tiårene har Israel satt fri tusenvis av terrorister i såkalte ”good-will” håndsutrekninger til PLO-myndigheten for å få dem til forhandlingsbordet. Det har vært til fånyttes. Oslo-avtalen som snart runder 20 år førte bare til død og ødeleggelse for jødestaten, og de løslatte terroristene har til nå drept 180 israelere i nye terrorangrep. Når palestina-araberne attpåtil feirer løslatelsen med taktfaste rop om ”flere Shalit” slik at de kan få andre terrorister løslatt, sier det ganske mye om hva jødestaten har i vente.

Av Knut-Einar Norberg, korrespondent i Washington DC

Den norske mediedekningen av hendelsene i Midt-Østen har vært kritikkverdig i flere tiår. Radio, fjernsyn og aviser har ikke formidlet objektiv journalistikk på lenge, og dette forklarer nok noe av årsaken til de sterke holdningene mot Israel i den norske opinionen.

Et skrekkens eksempel var i etterkant av terrorangrepet i Eilat den 18. august, 2011. Nyhetssendingene på fjernsyn åpnet med å fortelle om et israelsk hevnangrep i Gaza, hvor flere personer ble drept, mens Dagbladet på sin nettside med store overskrifter kunne fortelle at ”Liten gutt drept i Israels hevnangrep” og inne i avisen stod det at med like fete bokstaver at ”Seks drept i israelsk bombing av Gaza”.

Selv Dagbladets nettredaktører erkjente nok i det stille at for å gardere seg mot kritikk, føyde de til i 12 punkts skrift under at de israelske angrepene kom etter at terrorister tidligere på dagen utførte tre terrorangrep mot Israel. Sju israelere ble drept og flere titals skadet da terroristene åpnet ild mot busser, militærpatruljer og detonerte bomber. Ild ble også åpnet fra Egypts side av grensen.

God journalistikk sier seg selv at fokus i denne hendelsen burde være terrorangrepet mot Israel. Her bør man stille spørsmål om hvem som utførte angrepet, hvor de kom fra og hvem som var målet. Det er verdt å merke seg at terroristene åpnet ild inne fra Egypt, noe som leder til spørsmålet om Egypts myndigheter har mistet kontrollen over Sinai-halvøya, noe som i seg selv er svært alvorlig. Men den gang ei. Fokus er at Israel drepte en håndfull palestina-arabere og en av dem var det angivelig et lite barn. Det faktum at to jødiske barn på fire og sju år gamle ble drept av terroristene er ikke nevnt.

Som Karmel har påpekt flere ganger tidligere eksisterer det en standard for Israel og en for alle andre. Dette gjelder ikke bare i offentlig politikk, men også i pressen. Og dette kan kanskje være en viktig årsak til antisemittismen i Norge og den anti-Israel holdningen som eksisterer i det norske folk. Dersom den politiske ledelsen og politiets ledelse virkelig ønsket å lære noe om hvordan de best kan trygge land mot terrorisme, burde de gjort som flere andre Europeiske nasjoner, som har reist til Israel for å lære av dem.

Av Knut-Einar Norberg

Norge har heldigvis vært forskånet for slike terrorhandlinger. Derfor har nordmenn kanskje ikke klart å ta inn over seg virkningen i andre land som har opplevd dem. Man har i enkelte kretser tatt til orde for dialog. Men dialog med ondskapen er en fatal vei å gå. Den må bekjempes, rettferdighet og justis opprettholdes om man skal få et demokratisk samfunn til å fungere.

Israels hverdag er nå kommet inn i Akersgata og på Utøya. Man får føle hvordan Israel har hatt det i mange år. Det er en ny situasjon for Norge.

Fra Oslo-avtalen ble signert den 13. september 1993 til september år 2000 ble 269 sivile og soldater drept i terrorangrep i Israel. Siden år 2000 er 1.204 mennesker drept i terrorangrep. 8.341 ble skadet ifra 2001 til 2007, ifølge Utenriksdepartementet i Jerusalem.

Karmel har dekket flere av angrepene, vist bilder av busser som er rullet opp av sprengstoff som sardinbokser og massakrerte sivile i dødsposer på rekk og rad. Biler er blitt sprayet med maskingeværkuler på veiene. Butikker er rasert, bygninger sandblåst etter blodspurten. Liv og verdier er ruinert for all tid. Dette var hverdagen både under den første og den andre intifada. Det sluttet ikke med intifadaen. Tidligere i år gikk to terrorister inn i en bolig i Itamar, slaktet mor, far, to sønner og en datter i sine senger. Rått og brutalt.

Bak angrepene sto både fredsprisvinner Yasser Arafat, PLO og Hamas for å nevne noen få. Til tross for disse kontinuerlige lidelsene krever blant annet norske myndigheter at Israel skal gi terroristene en egen stat. I bytte skal Israel få løfter om fred. Disse løftene er stadig utstedt helt siden 1993. Israelerne har gitt opp 40 prosent av Judea og Samaria, samt hele Gaza, hvorfra det fortsatt skytes raketter og granater.

Norske politikere må forstå at terror kan ingen demokratisk rettssat leve med. I slike tider, med så store lidelser i Norge, bør man også tenke på hva Israel har vært igjennom. Man kan ikke belønne terror med en stat.

Livet er hellig og ukrenkelig fra unnfangelse til siste sukk. Det må alltid beskyttes!

Et klassisk eller skrekkens eksempel på dette er den amerikanske presidenten Barack Hussein Obamas nye visjon for en «fredsløsning» mellom Israel og palestina-araberne. Uten noen form for koordinering med Israel besluttet president Obama ifølge amerikanske aviser å sette 1967-grensene som utgangspunkt for forhandliner mellom Israel og palestina-araberne. Og i dette ligger den dårlige og ubibelske  avtalen for Israels vedkommende.

Israel har lenge fryktet – og med god grunn – konsekvensene av å gi bort land i bytte for fred. For mens land er noe konkret, er løfter om fred ikke bare abstrakt, men også gjenstand for kulturell definisjon.

President George W. Bush lovet daværende statsminister Ariel Sharon i 2004 at han aldri ville pålegge Israel å trekke seg tilbake til grensene fra 1967 i «fredsprosessen» med palestina-araberne. Israel var meget fornøyd med dette, og bedre ble det da Den amerikanske kongressen vedtok en resolusjon som hamret ned dette løftet på papiret for Israel.

Sju år senere er situasjonen en annen. Obama-administrasjonen har enten gitt seg en god dag i dette, eller de kjenner ikke til dette en gang så velrefererte løftet fra USA til Israel. Og der står jødestaten, nå møtt med krav om å gi opp mer land mens løftet de en gang ble gitt ikke lenger gjelder.

De seneste ti årene inneholder mange lignende eksempler. Israel trakk seg ut av Gaza i 2005 og Hebron ti år tidligere, uten at det er blitt synlig fred av den grunn. Snarere tvert imot. Bare fra Gaza har terrorister skutt over 12.000 raketter og granater siden Israel trakk seg ut. Og i Hebron overvåker en internasjonal observatørstyrke byen hvor det bor 120.000 arabere og under 1000 jøder. Styrken er beskrevet som fiendtlig overfor Israel.

Naivitet kan bli fatalt for Israel dersom de gir opp mer land i bytte om løfter for fred. Golanhøydene står for tur i neste omgang, etterfulgt av områder langs grensen til Libanon. Og utstederne av «fredsløftet» har vist sin egentlige intensjon ved å nekte å anerkjenne jødenes rett til egen stat.

Av Knut-Einar Norberg, redaktør Karmel.net

Denne nye amerikanske linjen i ”konflikten” mellom Israel og palestina-araberne er i realiteten en videreføring av det demokraten og forgjengeren Bill Clinton agrumenterte forsiktig for på 1990-tallet. Clinton, som var den frøste presidenten fra etterkrigsgenerasjonen – han hadde ingen erfaring fra krig – brukte aldri samme ord og betegnelser som president Obama. Det hadde mye med å gjøre at den amerikanske kongressen på 1990-tallet ikke ville gått med på en slik løsning fordi den var langt mer konservativ og Israel-vennlig enn det dagens administrasjon er. Men man fryktet lenge for at det var dette Clinton egentlig ønsket, i tillegg til en kroning som ”fredsskaper” mellom Israel og palestina-araberne.

Obamas syn er ikke bare en videreføring av Clintons visjon, men det er også en videreføring av president George W. Bushs linje. President Bush hadde planlagt å legge frem sin visjon for Midt-Østen under åpningen av FNs generalforsamling i september 2001. Men det ble aldri noe av denne presentasjonen fordi islamske terrorister angrep USA et par uker i forveien, og konflikten mellom Israel og palestina-araberne naturlig nok ble skjøvet ut på sidelinjen.

Men president Bush var den første amerikanske presidenten til å gjøre det til offisiell amerikansk linje å dele opp Israel i en jødisk og en arabisk stat. Man kommer seg ikke unna dette uansett hvordan man vrir og vender på  det. Selv om han ikke var innstilt på å bruke grensene fra 1967 som utgangspunkt, var det soleklart for palestina-araberne at de hadde fått gehør og amerikansk støtte for en stat i Israel.

Det kom ikke som noen overraskelse når president Obama derfor valgte å gå to skritt lenger ved å bruke 1967-grensen som utgangspunkt. Palestina-araberne ble belønnet med dette til tross for at de aldri ville forhandle med Israel, kanskje i håp om at de nå vil. Men før eller senere vil sikkert 1948-grensene bli kastet inn i debatten.

Det var derfor forfriskende å se statsminister Binyamin Netanyahu ikke bare ta direkte avstand fra president Obamas tale og visjon under sitt besøk i Det hvite hus, men også å gi ham en lektyre i historie og militær strategi. For, som statsministeren sa til en målløs preisdent som satt og hørte på, så var grensene fra 1967 ikke fredsgrenser, men grenser som ble dannet av krig og våpenhvile. Det er faktisk – til tross for at en av lederskribentene i Verdens Gang ”ikke tror noe på det” -  strategisk vanskelig for Israel å forsvare landet dersom grensene fra før Seksdagerskrigen skal danne utgangspunkt. Israel vil bare bli halvannen mil bredt på det smaleste, og landet kan derfor kuttes i to under et angrep. Dette er bekymringsverdig for de som har til oppgave å forsvare et land.

Beklagelig er det at Israel i det hele tatt forhandler om dette ettersom palestina-araberne allerede har sin stat lenger øst, og som går under navnet Jordan. Kongeriket Jordan består nemlig av 70 prosent av mandatområdet fra det gamle Palestina, og over to tredjedeler av befolkningen i landet er ”palestina-arabere.” Den amerikanske linjen overfor Israel og Midt-Østen de siste 15 årene kan derfor best betegnes som et veslit retrett, hvor vestens verdier viker for islamske krav i Midt-Østen.

Av Knut-Einar Norberg, redaktør Karmel.net

Med lynrask beslutning drevet av en ”bestyrtelse” som savner sidestykke har regjeringen tilsynelatende bestemt seg for at ingen som gir penger til Karmel-Insituttet skal få nyte godt av fradragsordnignen, hvor giverne kan trekke fra opp til 12,000 kroner på skatten hvert år. De mener i likhet av mange andre høyprofilerte politikere og aktivister at et slikt skattefradrag i realiteten er en statlig subsidiering av ulovlige bosetninger, og det vil de ikke ha noe av. Skattefradraget er statens penger, og bosetningene det er snakk om er et brudd på den såkalte ”folkeretten” som ellers i verden går under betegnelsen ”internasjonal lov.” Dette skjer til tross for at skattefradraget det er snakk om i realiteten er givernes penger, og ikke statens, og at det heller ikke finnes noen entydig dom på at dette er i strid med folkeretten.

Når man først snakker om ”folkeretten” er det viktig å påpeke at dette er blitt vår tids ”magiske” ord og som man ikke har lov til å argumentere i mot. Det er verdt å notere seg at Norge er en av nasjonene i FN som ikke har skrevet under på den såkalte Wien-konvensjonen fra 1969, som er selve grunnlaget for ”folkeretten” eller internasjonal lov om man vil. Tidligere ekspedisjonssjef, diplomat og dommer i Haag, Jens Evensen tilrådte i sin tid at Norge skulle skrive under på konvensjonen, men ble overkjørt av en ekspedisjonssjef i utenriksdepartementet. Nå kan det være klokt og ikke forhaste seg til å skrive under på traktater som overkjører nasjonal lov, ettersom mange av instansene som overser dem består av medlemmer som ikke alltid har Norges beste i sitt øyemed. Men dersom man skal påberope seg å være ”folkerettens” rytter og klandre andre for brudd på den, bør man kanskje underskrive konvensjonen for deretter å ri samme hest over til Kina og andre diktaturstater som gir seg en god dag i ”folkeretten.”

Det fortoner seg noe hyklersk av utenriksminister Jonas Gahr Støre når han tordner ut mot Karmel-Instituttet og ivrer for å straffe denne ene organisasjonen ved å fjerne skattefradraget. For mens han ønsker å kneble Karmel i denne sammenhengen – selv om borfallet av fritaket ikke på noen måte vil skade Karmel-Instituttet – så finner vi det nødenvidg minne om Støres utspill mot Israel tidlig i januar i år.

Den israelske regjeringen og Knesset ønsket nemlig å stramme inn overfor såkalte ”non-governmental organizations” (NGO) som er private non-profitt organisasjoner som jobber for et ideologisk eller humanitært mål. Disse organisasjonene lever av statsstøtte og private bidrag. Israelske myndigheter ønsker lettere innsyn i regnskapet til disse organisasjonene ettersom mye tyder på at pengene til dem og deres virksomhet, som israelske myndigheter frykter undergraver nasjonens sikkerhet, ofte kommer fra utlandet og kilder som ikke har Israels beste for øye. Norge er blant de landene som har finansiert venstregrupper i Israel, foruten PLO-myndigheten uten at de kan gjøre regnskap for at pengene ikke ble brutt i strid med ”folkeretten.” Det israelske forslaget åpnet også for at myndighetene kunne forby slike NGO dersom de undergravet landets sikkerhet.

Utenriksminister Støre betegnet utspullet som et ”angrep på ytringsfriheten” i januar, selv om myndighetene i Israel påpekte at disse gruppene kan utgjøre en trussel mot landet. Det grenser opp til hykleri når Støre og det tverrpolitiske hylekoret, støttet av statskirkens embetsmenn og kvinner, derfor vil straffe Karme1l-Instituttet ved å fjerne skattefritaket. Man vil ikke bruke samme standard overfor de som ikke vil tolerere en jødestat som de man bruker mot den eneste organisasjonen i Norge som arbeider for en jødestat.

Karmel-Instituttet er ikke på noen måter avhengig av det lille skattefritaket giverne kan nyte godt av. Men det er grunn til uro over kritikernes vilje i denne sammenheng. Mens skattefritaket fjernes i dag, kan retten til å drive virksomhet forsvinne i morgen. Slik har sosialismen i alle år brukt lover og regler til å sikre sin kontroll og styring, og historien er spekket med eksempler på hvor dette kan ende opp. Dette står i stor kontrast til Mullah Krekar, som på den ene siden kan true politikere på livet, mens han på den andre nyter full beskyttelse av kongeriket; eller de hundrevis av millioner kroner som er gått til Fatah og PLO-myndigheten de siste årene. Selv om PLO-myndigheten ikke vil anerkjenne jødenes rett til et eget land, og de produserer antisemittisk propaganda, har Norge fortsatt å gi penger til dem, uten at de kan vite hva de blir brukt til.

Det største hinderet til fred er hverken Karmel-Instituttet eller bosetningene. Det er arabernes beslutning om å ikke anerkjenne jødestatens eksistensgrunnlag. Også dette brø jo sees på som brudd på ”folkeretten.”

Av Knut-Einar Norberg, redaktør av Karmel.net

For det første er det helt klart at Israel var ved sin fulle rett til å borde skipene. Samtlige skip med dertilhørende aktivister, flere av dem kjente antisemitter, ble advart mot å seile til Gaza og fikk klar beskjed om at de ville bli stanset dersom de kom mot kysten. Israel har som alle andre nasjoner en full rett til en såkalt preemptiv aksjon, hvor de griper inn før de selv kan bli påført skade.

For det andre fikk armadaen og aktivistene om bord full anledning til å sende de angivelige 10,000 tonnene med humanitær bistand til Gaza via Israel eller Egypt. Men også dette takket de nei til. Det var innlysende for alle med rimelig gangsyn at armadaen hadde til hensikt å bryte den israelske marineblokaden som ble innført etter at terrorgruppen Hamas i 2007 kuppet Gaza og tok over kontroll av landstripen.

Det som igjen er verdt å merke seg er hvordan araberlandene, muslimske land og det internasjonale samfunnet forøvrig, som i hovedsak består av Europeiske land, har en standard for Israel og en for alle andre. Dette gjelder ikke minst lille Norge og utenriksminister Jonas Gahr Støre.

Det er derfor rimelig å minne på Norges nære historie. Det er ikke så mange år siden Norge (kystvakten) skjøt med granater mot islandske trålere i fiskefarvann som Norge har gjort krav på utenfor Svalbard, en øygruppe som Norge hevder suverenitet over (Svalbardtraktaten), men som ikke alle land har skrevet under på. Islendingene er for øvrig et broderfolk til oss nordmenn. Likevel åpnet vi ild mot dem for å forsvare våre fiskerettigheter. I fjor ble det også kjent at offiserer fra det norske forsvaret deltok i frilansvirksomhet på fritiden for å hente hjem skilsmissebarn fra Marokko. Norske soldater deltar for øvrig i krig i Afghanistan, og de to siste tilfellene er på ingen måte klandreverdig.

Russland border egne og andre skip når nasjonal sikkerhet tilsier dette. Det samme gjør Frankrike, England og USA, og Norge. Ingen trekker disse nasjonenes rettigheter i tvil. Det er også verdt å merke seg at Norge ikke nøler med å kritisere USA og Israel når de må bruke militær makt for å forsvare nasjonale interesser, mens tonen er en ganske annen når det gjelder Russland, som er mektig nok til å utfordre norske interesser dersom det skulle falle dem for godt.

Gaza-armadaen som nå er i søkelyset klarte å provosere frem det de ønsket, nemlig en bred internasjonal fordømmelse av Israel. Hellas, som er bankerott men som fikk en økonomisk redningspakke fra EU, foruten Spania, som er på randen av konkurs, og England, som er faretruende nær randen, har alle kritisert Israel. Tyrkia som har gått i bresjen for å fordømme Israel, okkuperer selv en tredjedel av Kypros, og er forøvrig det eneste landet i verden som har anerkjent den “Tyrkiske Repulikken Nord-Kypros” som man hører lite om i media. 

Demonstrasjoner mot Israel de kommende ukene vil trolig bli voldelige, og det er ikke utenkelig at flere vil bli drept i så henseende enn de ni som ble drept under det israelske raidet.

I den internasjonale opinionen hjelper det forsvinnende lite at de israelske soldatene ble møtt med kniver og slagvåpen da skipene ble bordet. Men for Israel var det nødvendig å trekke en grense og ikke fire mer på kravene. Dersom armadaen hadde nådd målet ville Israel ikke bare mistet sin avskrekningskapasitet, men Hamas kunne fritt importert våpen ammunisjon og annet militært utstyr til Gaza for bruk i krige mot Israel. Det er nettopp derfor Israel og Egypt har innført en blokade av Gaza. Men det har Gahr Støre ikke fått med seg.

Flere av prisene har i løpet av årene riktignok vært tvilsomme, men denne trenden ser ut til å ha skutt fart de siste par tiårene. I 1976 ble den utdelt til Betty Williams og Mairead Corrigan for å ha arbeidet for fred i Nord-Irland. Nå kan ikke duoen klandres for de påfølgende årene med blodbad, men Betty Williams sa til skolebarn i Australia i juli 2006, at hun hadde ”lyst til å drepe president George W. Bush”. Hun gjentok dette på en ny fredskonferanse i Texas året etter.

Yassir Arafat, den moderne terroristens far, fikk prisen i 1994. Ytterligere forklaringer om hans bakgrunn og diskvalifisering fra å få en hvilken som helst fredspris skulle derfor være unødvendig.

FNs generalsekretær Kofi Annan og De forente nasjoner (FN) fikk prisen i 2001. Det til tross for at Annans undersåtter og FN som organisasjon, var aktivt involvert i ”oil for food” skandalen hvor FN-organisasjoner mot bestikkelser jobbet aktivt for å skaffe Iraks diktator Saddam Hussein det han måtte ønske av gods og gull til tross for en internasjonal boikott av Irak, i bytte for olje på 1990-tallet. Mange FN-ansatte og organisasjoner med tilknytning til FN ble søkkrike på svartehandelen, og ingen ble stilt til regnskap for dette. FN overså samtidig nedslaktingen av bortimot en million mennesker i Rwanda i 1994, i kampene mellom Hutuene og Tutsiene, uten at de gjorde noe for å stanse dette. Og i årtier har FN-ansatte i Afrika drevet med systematisk voldtekt og utnyttelse av fattige de har oppsyn med i Afrika.

Jimmy Carter, som har tatt parti med Hamas og andre palestina-arabiske terrorgrupper etter at han ble tildelt prisen i 2002 er et annet mørkt kapittel i Nobelkomiteens beslutningsdyktighet, eller mangel på sådan.

I 2005 gikk prisen til Det internasjonale atomenergibyrået og leder Mohamed ElBaradei, som i mange år har forsøkt å tone ned Irans anstrengelser for å skaffe seg atomvåpen. Nylig sa ElBaradei at et Israel med atomvåpen er den største trusselen mot fred i Midt-Østen og at Irans atomtrussel er ”sterkt overdrevet”.

Barack Hussein Obama fikk ikke prisen for noe han har gjort, bare for talene han holdt de første ukene av sitt presidentembete. Det er ganske utrolig av en komité å gi en slik pris til en mann som bare har visjoner men som ennå ikke har klart å utføre noe konkret. Det er ganske innlysende at Obama fikk prisen fordi han ikke er president George W. Bush, noe komiteen indirekte sa. Avisen Washington Post – som er ganske vennlig innstilt til Obama – skrev på lederplass i august i år at Obama hadde gått langt for å åpne nye vennskap og forbindelser med regimer som inntil i år har vært avskjært fra forbindelser med USA. Obama åpnet døren uten betingelser for undertrykkende regimer som Syria, Iran og Nord-Korea. Post påpekte at det bare var ett land som Obama hadde stilt betingelser til og gjort det klart for omverdenen at de måtte endre sin politikk, og det var Israel.

Det er liten tvil om at Nobels fredspris er politisk motivert og derfor undergraver komiteen sitt eget virke. Årets utnevnelse må derfor sees på som et ønske fra nobelkomiteen om å få en amerikansk president på besøk til Norge og ikke noe annet.
 
Av Knut-Einar Norberg
Nettredaktør, Karmel.net

Disse moralske verdiene var også grunnlaget for at fondet trakk seg ut av det israelske selskapet Elbit i forrige måned. Elbit leverer utstyr for overvåkningen av det israelske sikkerhetsgjerdet, som stanser terrorister fra å angripe israelske byer og tettsteder, og som har vist seg svært effektivt. Norge mener sikkerhetsgjerdet er i strid med folkeretten, og ettersom Elbit leverer utstyr til gjerdet vil fondet og Norge ikke ha noe med dem å gjøre.

Men denne holdningen reflekterer en dobbeltmoral i norsk styre. Denne uken ble det nemlig kjent at Oljefondet har investert langt mer – 2.4 milliarder kroner i syv selskaper som står for to tredjedeler av all fosfateksport fra Vest-Sahara. Hvilket land er så Vest-Sahara? Det lutfattige landet på vestkysten av Afrika har vært okkupert av Marokko siden 1975, og 165,000 mennesker fra landet lever i flyktningleire i nabolandet Algerie. Og fosfatet som hentes ut fra Vest-Sahara er dette lille landets ”olje.”

Nå går det sikkert ikke så lang tid før den norske regjeringen gjør retrett også her, men den kommer i så fall etter at mange, inkludert flyktninger fra Vest-Sahara som bor i Norge, har påpekt dobbeltmoralen i Oljefondets forvaltning. Oljefondet dumpet investeringer i det amerikanske oljeselskapet Kerr-McGee for noen år siden, nettopp fordi de opererte utenfor Vest-Sahara.

Fra før av boikotter oljefondet selskaper som Boeing og Lockheed Martin (forsvarsprodusenter), og supermarkedet Wal-Mart som daværende finansminister og “Israel-hater” Kristin Halvorsen mente utgjorde en stor risiko for brudd på menneskerettighetene. Wal-Marts store synd er at de har gjort de kan for å hindre fagbevegelsen fra å organisere sine ansatte, og de kjøper mye av sine billige varer fra Kina hvor de kan være produsert under kummelige forhold. Men kommunistlandet i øst har Halvorsen ingen problemer med, bare amerikanske Wal-Mart.

Denne etikken til Oljefondet er kanskje ikke så etisk likevel. Den er dominert av politikk og politisk korrekthet, verken mer eller mindre. Derfor opplever vi den ene dobbeltmoralen etter den andre.

Av Knut-Einar Norberg
Nettredaktør

I dag, en vakker vårdag i mars 2009, ringte en jøde til Karmels kontor. Han kom fra et sted på Vestlandet. Han hadde mottatt sitt Karmel-blad i posten, og giroen som fulgte med var påført hakekors, ordet «mordere» og andre stygge ting. Jeg hadde en lang samtale med den hyggelige mannen. Han opplevde situasjonen i Norge som truende nå. I mange år hadde han tenkt på om han snart ville oppleve trusler – og nå hadde han fått det. Han vurderte situasjonen slik at jødene snart ble tvunget til å forlate Norge!

For to dager siden ringte en dame fra et annet sted i Norge – en stor by. Hun hadde sett at postmannen la posten i kassen hennes. Da hun kom ut og hentet Karmel-bladet, var dette påført hakekors, dyrets merke og mange anti-jødiske skriblerier. Jeg anbefalte henne å gå blant annet til politiet. Hun gjorde det, men fikk der opplyst at saken sannsynligvis ville bli henlagt dersom den ble anmeldt. I dette tilfellet kan mye tyde på at vandalismen er skjedd innad i Posten. Det har vi nemlig opplevd før i vår sammenheng.

Vi som arbeider med Israel og det jødiske folk merker svært godt hvordan jødehatet i Norge er blitt en del av hverdagen. Samtidig med dette uhyggelige fenomenet fremstår mer og mer islam som en moteriktig religion, og som for enhver pris må beskyttes. Det norske samfunnet kappes om å tilpasse lover og regler etter denne religionen.

Den åndsmakt som drev frem nazismen, synes nå mer og mer å fremstå gjennom islam. I Malmö demonstrerte nylig islamister, venstreradikale og nynazister side om side mot en tenniskamp mellom Israel og Sverige. Med voldelige midler søker disse menneskene å destabilisere det bestående samfunn og de verdier vi er glade i.

Den norske rød-grønne regjeringen må sammen med de store media bære hovedansvaret for at jødehatet i Norge er blitt så svært. Først og fremst er den bærebjelken som består av bibelsk lovgivning, i stor grad fjernet av den sittende regjering. Videre har sentrale personer i regjeringen deltatt i demonstrasjoner mot staten Israels forsvarskamp mot terroren som rammer landet. Det er også en kjent sak at de store media i Norge er av de mest anti-jødiske i verden. Ikke minst har løgnens ånd inntatt  nyhetsdekningen fra Midt-Østen.

Det samlede resultat av alt dette er et folk som i stor grad vender seg mot Israel og mot det jødiske folk. Og faktum er at de derved også vender seg mot den eneste, sanne Gud!

Situasjonen i vårt fedreland er meget alvorlig. Det er dessverre altfor få som ser dette, og jeg er redd det snart er for sent å reversere utviklingen. Men det kommer et stortingsvalg til høsten – da er det viktig å være klar over hva den virkelige kampen står om: Friheten til å tro hva man ønsker, uten å bli forfulgt, og å leve fritt som en minoritet i det norske samfunnet!

John Skåland
Formann, Karmel Instituttet