Vestlige land har i lang tid vært en pådriver for at Israel skal gi bort land til palestina-araberne i bytte for en ”fredsavtale” på et papir; Israel gir bort strategisk land til palestina-araberne, mens de får et papir som angivelig setter et punktum for årtier med stridigheter. En slik avtale, blir vi fortalt, vil bringe fred og forsoning til Midt-Østen.
Nå bør ikke Israel gi bort noe land som de har Guds ord på i Bibelen at er deres, slik at det er sagt.
De siste ukers hendelser i Egypt er igjen en påminnelse om hvor lite slike avtaler er verdt i det virkelige Midt-Østen, og ikke det utopiske Midt-Østen som sosialdemokratene i vesten tror på. I 1979 underskrev Israel og Egypt den såkalte Camp David avtalen som sikret fred mellom de to landene. Det ble en til tider iskald fred, men ifølge avtalen skulle Israel gi opp Sinai til Egypt mot at halvøyen ble demilitarisert. Dette ble gjort.
I den egyptiske valgkampen i vår lovet den ene kandidaten etter den andre alt fra å revurdere til å droppe hele Camp David avtalen. Det muslimske broderskap kontrollerer nå Egypt sammen med salafistene, som er enda mer radikale, og det er langt fra utenkelig at da kan modifisere avtalen etter eget forgodtbefinnende, eventuelt droppe den helt. Og det kan føre til at de igjen militariserer Sinai.
Israel har fremdeles avtalen på et papir, men den er tydeligvis ikke verd mer enn papiret den er skrevet på, og Egypt vil neppe gi tilbake Sinai dersom de bryter avtalen. Og slik kan det bli med en avtale med palestina-araberne også.
De fredsavtalene opp igjennom historien som har vart lengst er de som er kommet i kjølvannet av en militær seier, hvor den ene parten er nedkjempet og må skrive under på en avtale. Det virket under Den andre verdenskrig, både i Europa så vel som Japan, hvor freden har vart frem til i dag. Det er langt vanskeligere å inngå en fred med en part som ikke er nedkjempet, og som beholder sitt arsenal, så vel som plan om å fortsette sin kamp.
For Israels vedkommende vil den endelige freden ikke komme før Messias kommer igjen.
Av Knut-Einar Norberg i USA